”Det er mye som ikke kan forklares, men ingen ting som ikke kan skje”
Bruno Gröning

Tusenvis av mennesker har opplevd helbredelse fra sine plager ved å oppta den helbredende kraft via Bruno Gröning, og like mange har opplevd forskjellige former for hjelp.
Åndelig helbredelse kan ikke forstås med vår logiske tenkning. Helbredelse kan ikke forlanges, men oppnås gjennom tro og tillit, og med hjelp fra vår store hjelper, Guds lille verktøy’ Bruno Gröning, og hvis Gud vil.

"Alle mennesker må dø, også jeg, men jeg vil ikke være død. Og når man så kaller på meg, kommer jeg og hjelper fortsatt, så lenge Gud vil det!"
Bruno Grøning

”Jeg er kommet for alle mennesker, uansett rase og religion”
Bruno Gröning

De fleste som søker hjelp er skeptiske, og det er godt. En forandring til det gode kan bare skje innenfra i hver og en av oss, og tiden da man tror på andres sannheter er forbi. Hver og en av oss skal gå vår egen, sanne vei til Gud.
Den fysiske opplevelsen av hjelp og helbredelse på egen kropp gjør at tilliten kommer, og det styrker en i troen på at Gud er den største lege. Å merke den helbredende strømmen og dens resultater, er for mange en oppmuntring til fortsatt å gå den åndelige veien, og til stadig å lære og erfare mer.

Hvem var Bruno Gröning?
Vi lar ham selv komme til orde gjennom hans diktat fra året 1955:

Jeg, Bruno Gröning, bosatt i Plochingen (Neckar), Stumpenhof, i Dornendreher 117, ble født den 30.5.1906 i Danzig-Oliva, som fjerde barn av syv søsken, av ekteparet August og Margarete Grøning. Min far var murer. Begge mine foreldre er døde, mor i 1939, far i 1949.
I løpet av min barndom og ungdom, som jeg tilbrakte i hjemmet, ble jeg mer og mer klar over at jeg hadde spesielle egenskaper som utgikk fra meg, og som gjorde inntrykk, fordi de hadde beroligende eller helbredende innflytelse på mennesker og dyr. Allerede som lite barn ble mennesker som var syke fri for sine plager når jeg var i nærheten, og barn og voksne som var opprørte eller stridige, ble helt rolige når jeg snakket noen ord til dem.
Jeg opplevde også som barn at dyr som vanligvis var sky eller ble ansett som farlige, var tamme og godmodige mot meg. Forholdet til hjemmet mitt var derfor spesielt og anspent. Jeg strebet snart etter selvstendighet for å komme bort fra alle misforståelsene i familien.
Jeg gikk å folkeskolen i knappe 5 år. Etter at jeg slapp ut derfra, kom jeg i kjøpmannslære. Her var jeg to og et halvt år. Jeg måtte oppgi dette yrket fordi min far forlangte det. Han ville at jeg heller skulle lære et håndverk. Jeg fulgte hans ønske, og lærte meg tømreryrket. Jeg fikk ikke noe svennebrev fordi det var så dårlige tider og stor arbeidsløshet i Danzig, og jeg måtte slutte et halvt år før læretiden var over fordi firmaet jeg arbeidet for måtte nedlegges.
Året 1925 lykkes det meg å innrette et bygg og møbelsnekkeri, og gjøre meg selvstendig. Etter nesten to år innstilte jeg denne aktiviteten og arbeidet på fabrikk- og med forefallende arbeid fram til 1943. Så arbeidet jeg på en sjokoladefabrikk, ved posten i Danzig som telegrambud ca. ni måneder og ved Siemens og Halse som svakstrømsmontør. Her arbeidet jeg for det meste selvstendig.

Alt arbeidet har jeg utført med interesse og det var særlig viktig for meg å gjennomføre praktisk arbeide for å kunne studere den viten og kunnskap som folk i forskjellige lag av befolkningen har, og hvordan de innretter sine liv. Jeg oppsøkte ikke bare de aller fattigste, men også de aller rikeste, for å finne ut hvordan de levde. Privatlivet deres som sådan interesserte meg ikke. Fra jeg var 21 år giftet jeg meg med Gertrud Hohn fra Danzig. Dette ekteskapet ga to barn som i mellomtiden har gått bort.
I 1943 i en alder av 37 år, ble jeg innkalt til militæret. På grunn av min oppfatning ble det gnidninger. For eksempel ble jeg truet med krigsretten på grunn av min uttalelse: ”Om jeg kommer til fronten eller ikke, jeg skyter ikke et menneske”. Jeg kom til slutt allikevel til fronten. I 1944 ble jeg såret av granatsplinter i høyre lår. Jeg kom på feltsykehuset, men ble imidlertid - uten å ha blitt helbredet - satt inn mot russerne på tysk jord, og i mars 1945 havnet jeg i russisk fangeleir. I desember 1945 ble jeg løslatt og kom til Vesttyskland. Etter løslatelsen fra krigsfangenskapet i 1945 tok jeg bolig i Dillenburg, og hentet min kone som hadde kommet til Schleswig som flyktning.

I etterkrigstiden tok jeg det arbeid jeg kunne få for å holde oss i live. Jeg startet flyktningehjelpen i Vesttyskland sammen med flyktninger fra Sudetenland. Jeg tilhørte også boligkommisjonen for jeg følte meg forpliktet til å hjelpe menneskene. Som nevnt før, hadde jeg i tidligste barndom opplevd at jeg hadde et bestemt anlegg for å berolige og helbrede både mennesker og dyr, som noen mennesker til uendelige tider har hatt. Denne virkningen er hos noen mennesker med dette anlegget så sterk at psykiske og kroppslige forstyrrelser som ikke har kunnet avhjelpes gjennom andre helbredelsesmetoder blir helbredet eller vesentlig forbedret. Det jeg har opplevd på dette området vil jeg nå kort skildre. Alt da jeg var helt lite barn slo jeg fast at den guddommelige veien var nesten folketom. Bare her og der traff jeg et godt menneske. Dette gjorde meg svært forbauset. Jeg gikk videre og videre, og streifet gjennom en skog. Her traff jeg ingen mennesker, men desto flere dyr, av alle slag. Til å begynne med var de meget engstelige, og det overrasket meg svært. Men så kom erkjennelsen om godt og vondt til meg. Jeg gikk videre og videre, og fikk et klart bilde.
Jeg så naturen, dyrene meg selv og menneskene som guddommelige vesener på denne jord, og jeg så også den som guddommelig. Tanken på Gud kom til meg, og jeg sa til meg selv: ”Gud, så godt det er hos deg. Her vil jeg bli”. Hjemme hos foreldrene mine, og hos andre mennesker er det ikke så godt å være, heller ikke så rolig. De fleste mennesker er svært onde. Jeg vil bli her, så trenger jeg ikke lenger å frykte de onde menneskene. Jeg ble nå også klar over at dyrene holder seg i skogen på grunn av de onde menneskene. Det varte ikke lenge før jeg følte meg mye tryggere enn hjemme hos foreldrene, for her var jeg ikke så alene. Dyrene var plutselig ikke sky lengre, og kom bort til meg, fulle av tillit, og lot meg klappe dem. Jeg snakket med alle dyrene. Kort, men vi forsto hverandre godt. De slo følge med meg gjennom skogen og vi ble bedre og bedre venner. Jeg ble i skogen noen dager og netter, til jeg ble grepet av mennesker og ført tilbake hjem. Jeg fikk grov juling og husarrest. Jeg kunne ikke gråte av julingen, for jeg kjente ingen smerter, enda kroppen ble både gul og blå. Uansett, fangenskapet i foreldrenes hus varte ikke lenge, jeg klarte alltid å komme meg ut ganske raskt. Skogen og vennene mine, dyrene, var så sterke at jeg ble trukket dit igjen og igjen. Inn i mellom kom tanken til meg når jeg var i skogen: ” Er ikke også menneskene vennene dine? Hvorfor løper jeg alltid bort fra dem?” Enda en erkjennelse kom til meg: Dyrene frykter det onde i menneskene. Men jeg er ikke redd, for jeg er sterkere enn det onde. Jeg vil vise menneskene at jeg er sterkere. Enda så liten kroppen min var, følte jeg meg sterkere enn alle mennesker. Fra nå av, jeg var to og et halvt år gammel, ble jeg dratt mot mennesker som var overveldet av det onde. Det onde, som menneskene kaller sykdom, hadde brutt ned kroppene deres, og det kom en tanke til meg da jeg stod hos en syk. Noen dyr hadde blitt kvitt sykdom når jeg sa stille for meg selv: ”Kjære dyr, du kommer snart til å ha en sunn kropp igjen”. Og så skjedde det. Det er ikke annerledes med mennesker. Når denne tanken lå fast i meg, ble mennesker kvitt sine kroppslige plager. Jeg ble nå trukket til de som var syke, for i alle de hus jeg kom, var det syke mennesker, og jeg sa bare til dem:” Du er ikke syk lenger”. Hvis en av de som var til stede sa: ”Han kommer til å dø”, sa jeg kort: ”Nei han kommer ikke til å dø på lenge enda, han blir frisk”. Jeg var bare en kort stund hos hver, idet jeg nærmet meg den syke, sa kort og lavt til den syke det jeg pleide, og hver gang forsvant jeg lynraskt.
Fra dette tidspunkt kom også erkjennelsen om troen til meg, den slo rot, og ble stadig større og sterkere, i den grad at i dag kan intet menneske ta den fra meg.

Det kostet fem år med hardere og hardere kamper, til jeg lokket min, det vil si vår, fiende ut og studerte den på det grundigste. Det finnes faktisk ikke noe sted lenger som jeg ikke har blitt beskutt. Alt de gjorde var bare å kaste sin eget skitt på meg da jeg dro over fiendens vei. Jeg hadde ikke noe annet valg enn å bryte gjennom det ondes sperrekjetting/lenke.
Det var ingen vei tilbake, bare fremover, oppover, uten å bli trett. Jeg er riktignok født og oppvokset i en katolsk familie, men jeg har aldri funnet en indre betydning i kirkens ritualer. For meg var det guddommelige det første og kommer også til å være det. Jeg ser ikke på hvordan og på hvilken vei mennesket kommer til Gud. For meg er hovedsaken at det virkelig kommer til ham. Jeg spør derfor heller ikke hvilken rase eller nasjon noen tilhører, for min innskytelse sier meg alltid at alle mennesker er Guds barn og når jeg nå har det spesielle oppdraget å ta sykdommene fra lidende mennesker, og gi dem sunnhet, så får jeg ikke lov til å gjøre noen forskjell, og aldri spørre hvor de kommer fra.

I den russiske fangeleiren gjorde jeg hele tiden alt jeg kunne for mine medfanger, og det førte til at jeg ble innkalt til forhør hos den russiske kommandanten tre ganger; en gang ble jeg truet med å bli skutt. Blant annet forlangte jeg at våre tyske fanger i det minste skulle bli behandlet som dyr, for de ble behandlet verre enn dyr. Også her ble det igjen unt meg å se at kamerater i håpløse tilstander ble skaffet hjelp og lindring.
I mars 1949 kom jeg til familien Hülsmann i byen Herford gjennom en felles bekjent. Jeg skulle hjelpe sønnen i huset. Og det skjedde. Dette førte til at herr Hülsmann gjorde stor propaganda, noe som førte til at store menneskemengder kom til huset og utenfor huset der de bodde. Det skjedde mange helbredelser, deriblant også spontanhelbredelser. Jeg søkte nå helsemyndighetene for å få i stand et samarbeid med legene. Jeg ønsket å unngå alle ubehageligheter på forhånd. Men myndighetene avviste. Tvert i mot mottok jeg et skriftlig forbud mot å helbrede.
De som søkte helbredelse og var møtt opp rundt herr Hülsmanns hus, fikk mens jeg var fraværende i stand en demonstrasjon og stormet rådhuset. Borgermesteren så seg tvunget til å la meg helbrede i det minste i fem dager til.
Jeg fikk også turer til Hamburg, Schleswig osv. til leger som hadde invitert meg og ville benytte anledningen å få hjulpet syke. I Hamburg kom det så langt at jeg fikk taleforbud av overborgermesteren, fordi man i Hamburg hadde gjort forberedelser til at jeg skulle kunne tale til flere tusen hjelpesøkende.
Jeg er klar over at min offentlige virksomhet fra mars 1949 gjorde mange mennesker forbauset. Mange stilte seg spørsmålet: ”Hvorfor har ikke Grøning dukket opp tidligere”? Svaret mitt er, at jeg har levd 43 år, og at det jeg nå gjør offentlig, det har jeg gjort helt fra jeg var barn. Men jeg har alltid gjort alt jeg kunne for ikke å bli trukket inn i det offentlige.
Jeg hadde før – i mindre kretser forklart at jeg kjente et menneske – sa ikke at det var meg selv jeg snakket om – som hadde lært å helbrede nesten alle sykdommer av egen kraft uten å bruke medisin. De som hørte på meg tok meg for å være tulling og bare ganske få forsto meg. Fra tid til annen hadde jeg muligheten å treffe en syk person og ta sykdommen fra vedkommende, uten at personen merket det, ved å snakke, berøre det syke området eller et ledd eller ved å gi ham en gjenstand fra meg.
Jeg arbeidet videre i det stille, og nesten alle mine forsøk lyktes. Den lille krets mennesker jeg den gang ferdes i var selvsagt forbløffet, og kunne ikke fatte hva som gikk for seg, med forstanden er det heller ikke til å fatte.
Syke som fikk hjelp fra meg erkjente det faktiske forhold uten å kunne gi en forklaring. Tiden og dermed hyppigheten av helbredelsene gjorde meg så til en ’storsender’. Stadig flere mennesker tok opp den helbredende bølgen. Jeg tror at jeg ut i fra meg selv kan hevde at alle har en mottaksstasjon for denne bølgen, mennesket må bare vite hva det vil motta. Det har helt sikkert også funnet mindre helbredelsessendere som ikke foldet seg helt ut, men druknet i sin svakhet og ble brutt ned. For å fatte meg i korthet vil jeg si til sammenligning at jeg har gjort det mulig å finne fram til opptaksapparatet hos menneskene og er i stand til å sette i stand den menneskelige organisme. For mennesker som blir helbredet av meg er dette like selvsagt som radioen. Jeg sender ut en helbredende bølge uten direkte forbindelse til den syke, dvs. uten at han vet det, dit den eller de syke befinner seg. Mine fjernhelbredelser beviser dette. Til den som ennå ikke er kjent med mine fjernhelbredelser, vil jeg si dette: Hvis et menneske kom til meg og ba om hjelp for en tredjeperson som var syk, ville jeg ikke spørre om navnet verken til den som ber eller til den syke, ei heller vil jeg spørre om sykdommen. Det er også helt likegyldig hvor den syke bor. Jeg har selv mange ganger nøye skildret sykdommen eller fått den fortalt gjennom en annen person og fått sykdomsbildet skrevet ned. Av hundrevis av sykdomsbilder jeg har skildret av ukjente mennesker, vet jeg ikke om ett eneste som ikke stemmer i minste detalj.
I mange tilfeller har jeg i tillegg til helbredelsen bedt om at tidspunktet for helbredelsen blir notert, og senere slått fast at tidspunktet stemte, uten at den syke visste når jeg ville gjennomføre helbredelsen. Disse detaljene kan jeg bare gjøre når jeg har litt tid til rådighet. I de fleste tilfeller var det slik at jeg sa til den som ba for en annen: ”Dette mennesket var sykt” eller ”Har hatt sykdommen” eller ”har vært syk; reis eller gå du hjem, ønsket ditt er oppfylt”.
Det var ikke særlig annerledes ved de såkalte massehelbredelsene. Når hundrevis eller tusenvis ventet på meg, husket jeg alltid å be mine nærmeste medarbeidere å gi beskjed til massene om at jeg fra tid til annen kom til å sende masse-fjernhealing. Jeg ba medarbeideren om å kjenne i kroppen når tidspunktet
for fjernhealingen skjedde, slik at han ga beskjed på rett tidspunkt. Spesielt fra Traberhof finnes det mange fortellinger om massehelbredelser som skjedde uten at jeg var fysisk til stede, der lamme, blinde, stumme og døve ble friske.
Med det vil jeg ikke ha sagt at det slett ikke er nødvendig at syke mennesker blir fraktet til meg, men at de kan oppta kraften overalt, også hjemme. Jeg har også gjort mange fjernhelbredelser pr. telefon uten selv å ha snakket med den syke på forhånd. Det er ikke annerledes enn når jeg en gang har litt tid, at jeg av og til har holdt et brev fra en hjelpesøkende i hånden, og for å si det sånn, har ’snakket til’ vedkommende. Senere har det vist seg at på nøyaktig samme tidspunkt har en helbredelse funnet sted.
Jeg må også bemerke at den helbredende bølgen er usynlig for ethvert menneskelige øye, akkurat som radiobølgene er det. Som sender kan jeg aldri gi menneskene rett til å forlange noe av meg. Jeg sender den helbredende bølge, som også de syke kan oppta, uten å vite at og hva jeg sender. Mange mennesker begår den store utilgivelige feil at de venter på det nøyaktige tidspunkt når de forventer helbredelsen, de er opptatt av sin plage eller sykdom, og frigjør seg ikke fra den ett minutt, slik at de kan, som jeg ber dem om, lytte innover i seg selv og oppta min helbredende bølge.
Det er ikke alltid mulig for meg å frigjøre disse menneskene for plagene deres. Det riktige er at mennesket bare betrakter kroppen sin, frir seg fra sine lidelser noen minutter, er rolige og konsentrerte i tankene og stille venter på den helbredende bølge. Den syke trenger heller ikke tenke på at han må fraktes hit til meg. Jeg er et menneske av samme blod som dere. Når jeg skjærer meg med barberhøvelen, blør jeg som enhver annen dødelig. Jeg har bare lidd mer enn de fleste mennesker. Jeg trenger ingen aviser eller radio. For mitt indre øye ser jeg dag og natt ting som ingen andre ser. Når dere ser kroppen min her foran dere og hører stemmen min, kan det allikevel hende at jeg ikke er i kroppen, men et annet sted. Ordene kommer ut av munnen min uten at jeg anstrenger meg, de flyter av seg selv. Jeg er nøysom som få. Jeg sov et helt år naken på den bare jord uten et eneste klesplagg, tørstet og sultet. Kroppen min var bare skinn og bein. Jeg vegret meg for enhver lege eller menneskelig hjelp og underkastet meg bare befalene fra Gud Vårherre. Og da jeg etter ett år sto opp, var kroppen min frisk igjen.
Ikke føl dere støtt av at jeg tar en røyk mens jeg snakker Guds ord. Sigarettene er et av de få ting som jeg unner meg. Kaffen bruker jeg som næring. Jeg vil ikke bli dratt ut i verden, jeg vil bare en ting; helbrede menneskenes sykdommer. Der ser jeg min oppgave og mitt kall. Fram til denne dag har jeg aldri tatt i mot penger fra noe menneske. Jeg er nøysom, og det jeg trenger gir vennene mine meg gjerne. Jeg har på meg klær for ikke å skille meg ut fra andre mennesker. Når noen har gitt meg penger er det blitt lagt bort til meg. Ofte har jeg gitt disse pengene til de fattige, og det vil jeg fortsette med. Jeg kommer aldri til å gjøre en forretning ut av min kraft. Jeg gleder meg til den dagen jeg forlater denne kroppen. Da er jeg fri, og kan være her og over alt på en gang.
Jeg blir stadig holdt øye med, hvor mange kopper kaffe, hvor mange sigaretter. Utseendet mitt blir omtalt, også det lange håret. Reporterne vil bare tjene penger. De har ikke fattet hva det egentlig handler om. Disse nåværende vanskeligheter består med rette. Så har mennesket vist sitt sanne ansikt. Andres lidelse, medmenneskenes lidelser interesserer ham ikke.
Bruno Gröning

Den 26 januar 1959 forlot Bruno Gröning den jordiske sfære i Paris. Han er gravlagt i Dillenburg /Lahn.

”Traberhof –ståheien” – fortalt av en fru”I” som var der, oversatt etter et lydbåndopptak fra 1949. Opptaket ble gjort på en møte der Bruno var tilstede, og han ba damen fortelle om sine opplevelser.
- Jeg fulgte med stor interesse det som kom fram i media og folk imellom om Bruno Gröning, og ingen kunne fatte at alle disse helbredelsene det ble snakket om, virkelig hendte. Det var selvsagt først tvil, og man visste ikke hva man skulle tro. Det ble opplyst at han skulle til Traberhof i Rosenheim. Jeg hadde ikke tenkt at jeg skulle dit, men så kom det plutselig over meg at jeg måtte reise til Traberhof, det kom fra min innerste vilje. Jeg var journalist, og hadde nettopp begynt i ny jobb, og min nye sjef, en kjent filmregissør, var svært forbauset da jeg bad om 3 dagers fri etter en knapt uke i ny jobb…han spurte hva jeg hadde mistet, men han var svært hyggelig og lot meg få fri.
Jeg tenkte at jeg kan hende også kunne bruke det jeg ville få se i arbeidet mitt.
Jeg reiste den 8. sept 1949 med tog til Rosenheim, og med buss videre. Lenge før Traberhof kom vi til store menneskemengder, alle på vei mot Traberhof, det var biler av alle slag, busser, minibusser og folk som var gående, syklende, i rullestoler, humpende på krykker og stokker, folk som slepte seg med sine siste krefter - alle i samme retning. Det hersket stor solidaritet på toget, alle skulle til Traberhof. Bussen måtte stanse fordi den ikke kom lenger, og alle måtte gå videre.

Gröning hadde ønsket å holde de syke fra livet til det hadde kommet i stand ordnede forhold med ’Heilstädte’ helsebyer. Det var mennesker helt ut til skogbrynet. Man hadde følelsen av at all elendighet og plager, lidelse og bekymring i verden var samlet der. Folk satt og lå, noen kunne knapt holde seg stående, støttet opp av puter osv. Ingen kom verken fram eller tilbake, man måtte bli der man var. Mødre med sine barn i armene – fryktelig – og tenk, det var jo bare en brøkdel av all lidelsen i verden, og man kunne bare ane hvor mange flere det fantes – og om alt som ikke kunne sees bak de lukkede dører.
Det bayerske røde kors var der, og sanitetsbiler.
”Han kommer om noen dager” ble det sagt.
En helt utrolig tålmodighet hersket, ingen tenkte overhodet på å skulle forlate stedet. Mange hadde vært der 7-8 dager allerede, men det var likevel en god stemning – håpet var der hele tiden. 95 % av dem søkte hjelp– 5 % var nysgjerrige. Det var ett eneste tema: Bruno Grönings helbredende evner – det var nytt for de fleste, man forsto ikke, ventet bare. Om dagen var det gloende varmt, men kaldt om natten, det kom tordenvær og regn. Ingen kom seg vekk, men ingen ønsket det heller. Folk stod som naglet, puter bak hodet, og folk samlet seg under de få parasollene som fantes.
Bruno Gröning: ”Jeg hadde aldri tenkt å utøve min gjøren på denne måten, det har pressen og mine motstandere ansvaret for.”
Fru I: Folk kom av seg selv, ingen sa et ondt ord, alle ventet bare på deg.
Bruno Gröning kommenterer: ”Det hadde ikke behøvd å være på den måten”.
Fru I fortsatte: - For en ELENDIGHET det var å se. Jeg var lykkelig over at jeg var frisk. Folk fikk krampeanfall, epilepsi, det var hjerteskjærende! Jeg hadde aldri tenkt over hvor heldig jeg var før jeg kom på Traberhof.
Mange syke hadde kommet alene og lå hjelpeløse, og jeg hjalp dem så godt jeg kunne, med drikke, snudde dem på sengen, med mer. En utrolig solidaritet og tillit hersket fremmede imellom, jeg har aldri sett maken verken før eller siden.
Nå opplevde jeg de første virkelige fjernhelbredelser. Folk strømmet mot ett sted, jeg også, der det lå en gammel dame på bakken, jeg tror hun var sigøyner – hun lå vendt ned mot bakken i for oss helt uforklarlige krampetrekninger i armer og ben – det varte lenge, hun skalv og knelte, og gråt – hennes voksne sønn sa at hun hadde aldri oppført seg slik før – folk fikk angst i stedet for ærefrykt – jeg stod der og var taus. Hun lå i midten av en stor krets mennesker. Hun rettet seg plutselig - med et fullstendig forklaret uttrykk i ansiktet - opp på knærne – jeg bare visste at dette øyeblikket måtte foreviges, og jeg hadde med meg et fotoapparat jeg hadde fått låne, og bildet jeg tok finnes fortsatt i dag.. Kretsen rundt henne ble enda tettere, - plutselig reiste hun seg langsomt opp, og sønnen kom hjelpende til, mens han forklarte til de som stod omkring at hun kunne verken stå eller gå, og bena hennes var forkrøplede, det så alle.
Hun skjøv sønnen til side med stor bestemthet, egentlig en ergerlig bevegelse, og plutselig sto hun opp – jeg stod i første rekke, og jeg kunne merke at hun hadde behov for å gå, men det var ikke plass på grunn av alle menneskene – jeg presset meg bakover for å gjøre plass og hun fikk litt plass til å gå på, og jeg fotograferte. Sønnen fattet intet, og ville stadig hjelpe henne, men hun skjøv ham vekk. Menneskene var rystet. Hun gikk og gikk og gikk. Denne hendelsen gjorde meg ettertenksom, det var mitt første møte med kraften som man ikke kunne se, men som var der.
Om kvelden hadde Bruno fortsatt ikke kommet. Neste morgen – timene gikk – men stemningen var fortsatt god og harmonisk, folk var ustelte, det var jo ingen mulighet for personlig pleie, og det var høstkaldt. Herr Kuhlmann (nær medhjelper) trøstet: ”Han kommer om 5 timer”, og så: ”Han kommer om nye 5 timer”… Men folk var klar over at det ikke var Brunos skyld at han ble så forsinket, han ble jo hele tiden tilkalt av andre syke, så folk var tålmodige.
I mellomtiden hadde jeg blitt kjent med en ung dame i rullestol fra Østerrike. Hennes visum (for 3-8dager) var utløpt, men det brydde hun seg ikke om. Vi gikk til en liten kafè i nærheten og fikk der lov å stelle oss litt på WC. Da vi kom derfra så vi en bilkolonne komme, og i den første bilen stod Bruno Gröning, flankert av to politimenn som skulle sørge for at han ikke ble revet ned av menneskene. Han så oss stå der ved veien, og han så alvorlig på den unge damen i rullestolen, men vi klarte ikke å hilse tilbake, vi var som stivnet. Vi hadde ventet så lenge på dette øyeblikket, og så kom det allikevel så plutselig. Bilen med Bruno kjørte sakte videre, og jeg forstår ikke hvordan bilene kom fram, for det var tusenvis av mennesker, og de stod tett i tett. Vi skyndte oss tilbake til Traberhof.
Folk var opphisset, det lød rop og snakk, og de som hadde hatt den lykke å stå i nærheten av der bilen hadde kjørt, var lykkelige: ”Ja, jeg tok på bilen” - ”Jeg rørte ved Bruno Gröning”.
Det ble snart stille, og en taus forventning oppstod, hvert minutt kunne han komme ut på balkongen. Vi visste ikke da at det ville vare flere timer enda, men det var godt at forventningen var der, for spenningen steg og steg for alle sammen, det var nesten ikke til å holde ut. Og så endelig, sent på ettermiddagen, kom han ut.
Og så kom det som for meg var den aller største opplevelse på Traberhof, enda jeg opplevde så mye. 9.9. 1949 - som senere ble kalt ”Dagen og natten for de store helbredelser”, og som ble omtalt i alle aviser og media.
En lettelse og glede gikk gjennom massene da De endelig kom ut, herr Gröning. Men De stod bare taus og så på mengden. De så rett fram, og så til den ene siden, og så til den andre. Menneskene stod nedenfor, dødsstille. Man kunne virkelig ha hørt en knappenål falle til jorden. Det er vanskelig å beskrive dette store øyeblikket. De var taus i nesten 1 time. Så sa De det første ord: ”Mine kjære hjelpesøkende”. De talte, og menneskene, disse 30.000 – ingen rørte seg. Hva De talte om gjentar jeg ikke her, det er jo blitt gjengitt i alle aviser og media. Til slutt ga De deres anvisninger og spurte om noen merket noe, og overalt fra ble det ropt :”Ja! ”
(Selv var jeg ulykkelig, for jeg merket ikke noe, det var min egen skyld, for jeg klarte ikke å ha oppmerksomheten på meg selv, jeg var så opptatt av andre, jeg visste ikke noe om slikt, så jeg var ganske ulykkelig)
De spurte om hvem som hadde kommet med smerter, og nesten alle rakte hånden i været, etter noen minutters taushet spurte De om det samme, og da var det bare noen få som rakte hånden opp. Overalt fra kom det rop: ”Herr Gröning, barnet mitt kan bevege sin lamme arm!” ”Jeg kan se, jeg er ikke blind lenger ”- overalt tilrop. De sto stille på balkongen, og det virket nesten som ropene ikke nådde fram til Dem… Det var så mye som hendte, det lar seg ikke beskrive. Skrik og rop om helbredelser, opphisselse.
Og så plutselig, i denne rørende time, skjedde det noe som bare kan skje en gang,: Som fra en stor felles munn klang plutselig salmen ”Store Gud vi lover deg”. Det var så rørende at det er fortsatt vanskelig å fortelle om det for meg. Jeg ser det for meg i detalj like klart som den gang, men jeg har ikke ord for å beskrive det. Og mens dette kor steg mot himmelen, åpnet himmelen seg, og om det hadde kommet engler dalende ned, så hadde ingen blitt overrasket.
I en solnedgang i rødt og gull – mens mengden sang, stod De, herr Gröning, på balkongen med hendene foran brystet, og ansiktet vendt mot himmelen, og tårer løp sakte ned over ansiktet Deres.
Etterpå hersket stillhet. Noen kjempet med tårene, andre lot de strømme fritt. Aldri har jeg opplevd noe mer rørende. Folk var ’opprørte’- overlykkelige, tårene rant, folk fortalte igjen og igjen hva de hadde feilt og nå var det borte, de var overlykkelige – noen kunne plutselig gå, osv osv.
Plutselig ryktes det at de verste tilfellene skulle bli direkte behandlet i bakgården. Straks beveget massene seg, og folk stormet mot bakgården, der bare de aller tyngste tilfellene ble sluppet inn. Jeg var sammen med damen i rullestolen, og sammen med hennes medhjelper snakket vi om hvordan vi kunne få henne dit inn. Det var helt umulig å komme fram med rullestolen. Vi gikk en omvei rundt hele stutteriet og trengte oss fram og måtte flere steder over forskjellige hindre og søyler, først rullestolen, så den lamme etter. Jeg kan den dag i dag ikke forstå hvor vi tok kreftene fra, men vi kom oss inn i bakgården. Men det var ikke bare de mest syke der, mange hadde kommet seg inn på ’illegale’ måter. Det stod først og fremst en lang rekke biler, sanitetsbiler, lastebiler hvor svært syke lå, satt, satt på huk, og alle ventet tilmodig på Bruno Gröning. Den indre gården var svart av folk, natten senket seg, og noen lykter ble tent, og alt ble innhyllet i et uvirkelig lys. Så kom Bruno, han ble straks omringet, og måtte kjempe for å komme seg fra bil til bil. Etterpå var det forklarte og opplyste ansikter overalt å se, kraften lot seg vise. Bruno prøvde etterpå å komme seg tilbake, men var straks omringet og kunne ikke røre seg. Han fordelte tre sølvpapirkuler, to til syke og en til meg. Jeg fikk dårlig samvittighet, for jeg var ikke alvorlig syk, jeg ville gi den tilbake, men kom ikke fram, og beholdt den. Den er i dag det mest kostbare jeg eier. Han måtte gjøre seg fri med kraft fordi folk dro i ham og i klærne hans, ville ta på ham. Han hadde arbeidet natt og dag, han måtte være dødstrett, tenkte jeg. Jeg visste ikke da at han fikk mer og mer kraft av å helbrede. Han kom seg inn i huset, og det ble natt. Det var overhodet ingen som ville forlate Traberhof. Vi sov et par timer, og det ble morgen. Det var det samme – folk sto hode ved hode, det var en atmosfære av befrielse, alle snakket om det som hadde skjedd dagen før. Bruno Gröning måtte videre, men ingen ville forlate stedet. Herr Kuhlman visste ikke når Bruno kom tilbake. Han bad folk reise hjem, men ingen ville.
Kraften lyste fortsatt over Traberhof. Den unge lamme damen var lei seg. Kuhlman opplyste at Bruno ville sende kraft via fjernhealing. Plutselig merket jeg for første gang kribling og trekking i kroppen. Jeg var overlykkelig. Det samme skjedde med den lamme unge damen. Plutselig stod hun oppreist, tårene rant nedover kinnene hennes, og jeg så hvordan det kom liv tilbake i de tynne bena hennes som i årevis hadde vært helt ubrukelige. Vi var begge rørte.
Flere hadde nå reist, en mindre krets syke i rullestoler, ca 30 hadde blitt venner, og dannet en krets som jeg slo meg sammen med. Ingen hadde sett hverandre før de kom hit, men det var stor solidaritet mellom dem. Vi overnattet i stallen – og gjorde det hjemmekoselig i et lite rom der. I Rosenheim var det ’big business’ av alle de overnattende menneskene, og det var kun ett tema på alles lepper, det var jo ikke til å forstå... Jeg husker en jente som av all sin kraft forsøkte å forstå med hodet, hun hadde anfall av krampegråt og nervesammenbrudd. Jeg ville ikke delta i disse samtalene, sa ifra om det, og fjernet meg. Jeg tenkte overhodet ikke på jobben min, alt som skjedde på Traberhof var det eneste viktige. En dag kom så Grøning igjen, og mange tungt belastede ble behandlet. Jeg holdt meg borte for å gi plass til dem som trengte det. Stadig flere svært syke kom til. Jeg hadde hatt galle og mageproblemer – de var blitt borte, men det oppdaget jeg først senere – jeg var så opptatt av andre der på Traberhof. Jeg så gjennom et vindu og hørte glødende fortellinger. Bruno helbredet en dame som var fullstendig stiv i hele kroppen, den var som død. I dyp konsentrasjon gjorde Bruno - bit for bit - hele kroppen hennes levende.
Hun reiste seg og gikk, og klarte uten hjelp å ta på seg Brunos jakke, hun kunne bevege hele kroppen. Jeg var der i åtte dager, Brunos bror og nevø kom og var blant oss og det gledet oss. Vi ventet så veldig, og hørte at Bruno Gröning var i München. Vi bad broren reise dit og be ham komme, og det gjorde han . Han kom tilbake om kvelden og sa at Bruno ville komme om tre dager. Men da Bruno kom, kunne han ikke helbrede fordi han hadde fått helbredelsesforbud. Det var en stor skuffelse, men to dager senere kunne han treffes på et meget hemmelig sted som viste seg å være et verksted i Rosenheim.
Bruno var da hele tiden ’flankert’ av folk og vi forsto at det var ’forsøk’ i gang . Det skjedde mange helbredelser.

Jeg føler stor takknemlighet for all hjelp gjennom Bruno Gröning, og vil gjerne skrive noen ord om det som hendte meg 26 juni 2003
I 1990 fikk jeg utført en håranalyse som gjennom en naturmedisiner, som videresendte prøven til et anerkjent medisinsk laboratorium i U.S.A. I et meget utførlig svarbrev fikk jeg blant annet informasjon om at jeg hadde en artritt under utvikling. I de seinere årene hadde jeg i perioder hatt økende plager med knær som smertet og hovnet opp. Ofte var smertene så sterke at jeg måtte gå ned trappene baklengs for å dempe belastningen.
Jeg har bestandig vært glad i å gå i fjellet. I perioden oktober 02 – mars 03 var knærne vonde med smerter og hevelser, men så kom en svært bra periode. I mai 03 ble jeg så optimistisk at jeg bestilte overnatting for min gode turvenninne og meg på Juvasshytta natt til 27. juni, for å gå på Galdhøpiggen 2469 m, neste dag.
Imidlertid ble mitt høyre kne vondt igjen straks etter at jeg hadde ringt inn bestillingen, og det fortsatte å være vondt og hovent og ga fra seg kneppelyder når jeg la vekten på det, for eksempel ved trappegang. I løpet av juni ble det så smertende og stivt at det var vanskelig å gå normalt etter at jeg hadde sittet litt.
Da avreisedagen kom, var det høyre kneet så ille at jeg var innstilt på at jeg bare ville kunne gå et lite stykke av strekningen, for så å vente til gruppen med fører kom tilbake fra fjellet og over isbreen igjen. For venninnens skyld ville jeg likevel kjøre den lange turen fra Dokka til Juvasshytta, slik at i alle fall hun kunne få  oppleve å få komme på Galdhøpiggen.